The road to Tana

Ja, jeg har faktisk tenkt å dedikere et eget innlegg til dette emnet. Grunnen er at jeg ikke hadde nok internett på søndag til å publisere videoen i innlegget om Mahajanga, men først og fremst er det fordi veiene her er noe helt for seg selv. Selv om turen fra Mahajanga til Antananarivo i luftavstand tilsvarer en tur fra Kristiansand til Bergen, var tiden den tok en annen sak. Den var 10 timer lang og full av hull, svinger, kvalme og bare to do-pauser (!). Vi kom oss frem i god behold, men var ganske utslitt alle sammen.

Her har dere videoen:

Love from Madagaskar!

For å være ærlig...

Jeg tenkte jeg skulle skrive et litt mer ærlig innlegg, for en gangs skyld. Det er jo ikke bare fryd å glede på en reise som dette, i motsetning til hvordan det har blitt fremstilt i de andre innlegene. Til nå er det tre punkter som gjør meg frustrert:

1. At vi blir glodd og pekt på med en gang man går ut døren. 
2. At vi alltid må ha følge av en gassisk person, uansett hvor vi skal.
3. At språket er en så hemmende faktor. (Pinlighet nådde for eksempel et nytt nivå da jeg en gang måtte mime for å få tak i mer dopapir.)

Punktene ovenfor er kanskje noe vi kan le av senere, men over til det litt mer seriøse. Psykisk er det en stor påkjenning å tilpasse seg en helt annen kultur. Humør og følelser varierer mer her enn hjemme, og fordi det er så mye bevegelse og liv i dette landet, lengter jeg som norsk etter noe fast å holde tak i.

            Spesielt når jeg er syk virker Norge langt vekke. Jeg har blitt så vant til å ha en familie som ordner opp for meg, når jeg ikke har energi til det selv. Reisepartnerne mine er selvfølgelig veldig hjelpsomme, og gjør det som familien min ville ha gjort, men alt virker allikevel annerledes. Jeg tror det er språkproblemet som gir meg denne følelsen; jeg forstår ikke hva legene sier og må stole blindt på medisinene jeg får. Dersom de ikke fungerer trenger jeg igjen hjelp for å vite hva som er neste steg.

Heldigvis har jeg min reisepartner Benedicte, som jeg vet går igjennom mye av det samme. Hun bodde seks måneder i Sør-Afrika i fjor, og har derfor mer erfaring enn meg, men på grunn av kulturen er ikke disse landene særlig sammenliknbare. Allikevel er det mye å lære av å vende seg til en annen kultur, uavhengig av hvilken det er. Man må være åpen for et helt nytt syn på verden, et annet språk og andre verdier. På det punktet har jeg mye å ta igjen.

Det ble kanskje litt mye negativitet i dette innlegget. Ikke misforstå, jeg har det bra og koser meg for det meste. Jeg kjenner også at jeg gruer meg til å dra tilbake til Norge. Det er jo noe fint med å se en annen kultur på denne måten, selv om det noen ganger kan være vanskelig. Maten, språket og (til og med) karaoke blir jeg gradvis mer komfortabel med. At jeg ville få noen utfordringer visste jeg da jeg meldte meg på dette programmet, og jeg angrer ikke et sekund. 

Love from Madagascar!

Veloma Mahajanga!

I går forlot vi Mahajanga med tungt hjerte etter tre flotte uker. Her er en siste oppdatering med de siste opplevelsene våre der.

Meg, Benedicte, Miharisoa, eieren av tennisbanen og Laingo

Laingo og moren hennes spiller tennis, og ble glade da jeg sa at jeg også har gjort det i noen år. Jeg ble litt blek da Laingo fortalte at moren hennes hadde vunnet flere konkurranser, og håpte hun ikke hadde høye forventninger til meg. Jeg imponerte kanskje ikke, fordi ballen gikk ofte i nettet, men vi hadde det veldig gøy sammen. 

Laingo, Benedicte og Miharisoa lytter til reportasjen

Vi var på «courtesy visit» med en radiostasjon tilfeldigvis i samme bygning. Lederen i radiostasjonen var ivrig etter å snakke med oss, og 10 minutter senere ble navnene våre nevnt i en reportasje. Det var riktignok bare i Mahajanga denne ble spilt, men det var litt gøy likevel. 

Et lite oransje vesen og Mimmi til venstre

Laingos katt, Mimmi, var fæl til å stjele sengeplasser, men veldig søt da. 

Disse luringene så vi i dyrehagen Reniala. Det ble vårt første møte med den kjente gassiske apen; lemuren. 

Miharisoa, Noro, Benedicte, Laingo, Viviane (Laingos mor)

En av oppgavene våre i Mahajanga var å dele ut diverse ting til trengende. Bildet er tatt rett før vi ga mat til enslige mødre. 

Jeg har ingen grunn til å poste dette bilde, og jeg vet at Benedicte ikke blir fornøyd, men jeg synes det er ufattelig morsomt!

Foreldrene til Laingo skaffet denne karen for å lære oss å lage kunst med forskjellige farger sand fra Madagaskar i glasskrukker. Min ble ikke like flott som hans, men en fin suvenir å ta med seg hjem til jul. 

Laingo, Benedicte, meg, Miharisoa og tre frivillige fra YWCA Mahajanga.

En annen oppgave i Mahajanga var å gjøre folk oppmerksomme på konsekvenser ved bruk av rusmidler. Noro, koordinatoren vår i Mahajanga, printet ut plakater med bilde av et barn i en vinflaske, og skriften «Too young to drink». Målet var å stoppe gravide fra å drikke alkohol.

Jeg var litt usikker på om å feste plakatene med skvist banan var en god løsning, men de hang der fremdeles uken etter. 

Meg, Miharisoa, Benedicte og Laingo som ler, fordi vi synger falskt! 

Selv om det var utrolig ubehagelig i begynnelsen, blir karaoke kjekkere for hver gang. 

Noros ektemann, Noro, meg, Miharisoa, Viviane, Benedicte og Laingos far. 

Vi avsluttet oppholdet i Mahajanga med middag og karaoke med vertsfamiliene våre.

Selv om klimaet til tider har vært en utfordring, og det er kjekt å bo alene igjen, kommer vi til å savne alle de flotte menneskene vi møtte i Mahajanga. Takk til Noro, Viviane, Meva og alle dere andre som gjorde oppholdet godt for oss.

Love from Madagaskar

Reisepartnerne mine i Madagaskar

Jeg innså nettopp at jeg ikke har fortalt dere noe særlig om reisepartnerne mine enda. Det er jo selvfølgelig viktig at dere vet litt om de jeg er på tur med, så her kommer en kort beskrivelse.

Benedicte Fjørtoft

Kallenavn: Bentus

Alder: 20 år

Bosted: Vestlandet

Personlighet: hyggelig, omsorgsfull, bestemt og som oftest positiv

En person/ting som betyr mye for meg: Det må være farmoren min. Hun har vært min store inspirasjon. Hun hjalp meg alltid når jeg trengte det og la merke til alle triumfer, til og med de små.
Favoritt "quote": «We live in a wonderful world that is fyll of beauty, charm, and adventure. There is no end to the adventures we can have if we only seek them with our eyes open.» -Jawahal Nehru 

Miharisoa Rajaona

Kallenavn: Mih’art Schu

Alder: 18 år

Bosted: Antananarivo

Personlighet: sosial, snill og lett å like

En person/ting som betyr mye for meg: She’s the reason why i exist in this world, the reason why i live, the reason of who I am now. She’s a part of me, my guardien angel. She is the person who is always there for me whatever happens in my life, she has a big value in my heart, this person is my lovely Mom. ♥♥

Favoritt "quote": «I may not be pretty, I’m not rich, i don t have a perfect body, but i have a good and warm heart that’s made out of the best material for those who care.»

Laingofaneva Ratsimandresy

Kallenavn: Laingo

Alder: 25 år

Bosted: Mahajanga

Personlighet: litt sjenert, vennlig og ansvarsfull

En person/ting som betyr mye for meg: my Mum is the most important person for me because she gave me life, and she is always there for me, even in hard times. She is my bestfriend, and I’m so proud to have her in my life… I just love her.

Favoritt "quote": «Mahay manao mihoatra noho izay nofisiko ny Tompo – God realises more than I can imagine»

Love from Madagascar!

Endelig litt norsk mat!

Matlaging er helt ærlig ikke noe for meg. Jeg som sliter nok med å bare koke ris, blir litt stressa når vi også må renske og vaske den. I går fikk også Benedicte beskjed om å male store flak med kanel, noe som jeg heller aldri har vært borti. Heldigvis har vi noen personer som kan hjelpe oss med dette, men det er litt slitsomt å alltid være helt hjelpeløs. På mandag fikk vi derimot lov til å lage norsk risgrøt til frokost, noe som var en lettelse. Laingos far sa at «han ikke ville ha plass til lunsj» fordi han spiste så mye, noe som var veldig hyggelig å høre.

Å vaske risen ble min jobb. I have absolutely no idea what I'm doing. 

Benedicte og Miharisoa klare for frokost. 

Dette bilde minner meg overraskende mye om:

Det er godt gjort av en som ikke har vært i Norge enda.

I dag fikk vi også lov til å lage «havets skattekiste» for noen av medlemmene i YWCA her nede. For de som er kjent med denne retten, består den altså av fisk, valgfrie grønnsaker og krydder pakket inn i aluminiumsfolie. Det er en typisk rett når man er på fjelltur i Norge og ønsker å lage noe ekstra godt til lunsj. Alle fikk lov til å velge det de hadde lyst på i pakken, og det ble en stor suksess. I tillegg valgte vi å lage en enkel fruktsalat med smeltet sjokolade og is til dessert. Det er kanskje ikke typisk norsk, men veldig godt, og passende i forhold til det store utvalget med ferske frukter de har her.

På markedet for å finne matvarer til kvelden.

Gjengen som lagde mat sammen,

Det var alt for denne gang. Takk til dere som leser.
Love from Madagascar!

Tsy azo hifoana sigara, azafady

Som dere vet var det forrige innlegget ganske langt, og jeg brukte et par dager på å skrive det. I dette innlegget vil jeg derfor skrive litt kort om hva som har skjedd de 2-3 siste dagene under skrivingen.

Tsy azo hifoana sigara, azafady - Don’t smoke please (gassisk)

På lørdagen dro vi tidlig ut om morgenen med en solid bunke med papirer under armen. På papirene sto det med tydelige bokstaver det du kan lese i overskriften. Vi fikk beskjed om å dele dem ut på busstasjonen til sjåfører vi så stå å røyke, og å snakke med dem om konsekvensene ved røyking. Et stort problem med sjåførene i Mahajanga er at de også røyker inne i bilen, og dermed forgifter passasjerene. Her har de ikke samme røykeregler som i Norge, så å ikke røyke på arbeidsplassen er opp til deg selv. Det var dette budskapet vi prøvde å få frem da vi gikk og snakket med dem. Selv om noen tok oss bedre imot enn andre, var det generelt sett stor interesse for de gule lappene. På slutten av dagen hadde vi samlet en stor flokk med mennesker som ville snakke med oss.

Også folk som ikke røyket ønsket å høre på det vi hadde å fortelle.

Tagging i tilfelle fremtidig hukommelsestap

På søndag tok vi for første gang siden vi kom til Mahajanga, en tur til sjøen. På stedet vi var på er lov til å tagge på murveggen, og vi bestemte oss derfor for å ta med maling og skrive opp navnene våre. Selv om det var lov jeg meg litt ‘bad’ da jeg sto der, og var redd for å bli oppdaget. Alt gikk selvfølgelig helt greit, og det er jo et minne for livet og et bevis på at jeg har vært her, i tilfelle jeg skulle glemme det en gang i fremtiden. 

Busted!

Miharisoa in action.

Hele gjengen med navnene våre. 

Benedicte og solnedgangen.

Love from Madagascar!

When in Madagascar...

Hei, jeg heter Idun og befinner meg nå i Madagaskar på utveksling med Norges KFUK-KFUM og Kirkens Nødhjelps program Communication for Change. CFC samarbeider med YWCA Madagascar, og det er de som har ansvar for oss nå. Jeg skal være  her i to måneder til, før jeg reiser tilbake til Norge og fortsetter programmet der neste halvår.

Det har tatt litt tid å få i gang bloggen av ulike grunner, men nå er jeg endelig klar til å fortelle. Tiden har gått fort og vi har opplevd mye på fire uker, så jeg skal begynne med et kort sammendrag.

Uke 1

Vi ankom Tana (Antananarivo) i Madagaskar mandag den 15. september, og dro rett til bydelen Ambatomaro hvor YWCA leiligheten ligger. Flyet vårt til Tana ble kansellert, noe som gjorde at vi måtte reise hele natten. Vi var med andre ord veldig trette da vi kom frem. Den første uken gikk ut på å fikse alle småting som måtte ordnes før programmet begynte. Tana er preget av mye traffic jams, så alt går av den grunn veldig treigt. Ting som i Norge kunne fikses i løpet av en dag må vi her sette av lang tid til å ordne. På søndagen dro vi til co-president Fara på vertsfamilie. Det var litt skummelt siden det tilfeldigvis var en stor familiesammenkomst, noe som vi fra Norge ikke er vant til. Alle var veldig hyggelige mot oss og grep anledningen til å øve på engelsken sin. Selv om den ikke alltid var på topp, var det kjekt at de prøvde å inkludere oss i fellesskapet. Allerede etter første uke satt vi altså igjen med et veldig godt inntrykk av madagasserne.

Alle jentene utenfor leiligheten vår.

Vår personlige kokk. hehe

Maten i Tana er absolutt ikke noe å klage på!

Uke 2

Det var denne uken programmet virkelig begynte. Vi startet mandagen med å kjøre i en halvannen time til YWCA sitt kontor i sentrum av Tana. Egentlig er det en 15 minutters kjøretur, men som sagt påvirker traffic jam mye. Dagen på kontoret begynte med to timers gassiskkurs etterfulgt av en times engelskkurs for 15 ungdommer fra området. Dette gjentok vi hver dag denne og nesten hele neste uke. Vi likte godt timene med ungdommene, men det var også ganske krevende. De hadde bare hatt noen timer med undervisning tidligere, og vi måtte starte uten noe særlig grunnlag. Jeg tror allikevel vi klarte å løse oppgaven på en grei måte og alle, både lærere og elever, lærte noe nytt disse dagene. På søndagen var vi i vertsfamilie og dro med reisepartneren min, Miharisoas, familie til et svømmebasseng.

Det var her koordinatoren vår Nirina sto og hadde gassiskkurs for oss. 

Moren til Miharisoa laget nydelig mat til oss på søndagen.

To aliens fra Norge.

Dette var utsikten fra svømmebassenget. Nydelig!

Uke 3

Dette er en uke jeg tror vi sent kommer til å glemme. På mandagen hadde Benedicte et lite uhell med valpen til en av arbeiderne i YWCA, noe som resulterte i et bitt på låret. Litt trøtte dro vi til vaksinasjonskontoret dagen etter for å få vaksine mot rabies. Benedicte er fortsatt i like god behold, og selv om alt ordnet seg fort, var det krise igjen allerede dagen etterpå. På onsdagen ble nemlig PC-en min stjålet på bussen. Selv om jeg har forsikring kan du bare tenke deg hvor lei meg og flau jeg var. Med en gang folk ser hudfargen din, er det første de tenker at du er rik, utlending og naiv. Det var ikke kjekt å bekrefte det siste punktet. Fra nå av skal vi aldri ta buss når vi har så store verdier med oss.

            Men la oss komme tilbake til programmet. Uke 3 var nemlig også, som sagt, uken vi avsluttet språkkursene. Den siste dagen med ungene kjøpte vi inn slikkepinner og chips for å feire fremgangen deres. Da vi dro var det veldig kjekt å høre alle si ‘goodbye’ til oss på vei ut døren. På lørdagen var programmet å møte andre norske KFUK-KFUM deltagere og på søndagen var det å dra til co-president Noro. Jeg deltok ikke i dette fordi jeg hadde klart å bli syk dagen før.

"Hun ble bitt og må ta rabies-vaksine imorgen" (oversatt fra stavangersk)

Her er ungene vi hadde engelsktimer med. En utrolig flott gjeng!

Vi øvde på å lage armbånd med  plasttråder, før vi skulle lære det vekk neste uke.

Uke 4

På mandagen sto vi opp tidlig om morgenen for å rekke bussen til Mahajanga. Det er den mest svingete og humpete turen jeg har vært med på. Folk kan si mye om Norges dårlige veier, men dette var et helt annet nivå. (På vei tilbake skal jeg filme for å vise hva jeg mener) Jeg var fremdeles syk og mildt sagt kvalm de siste timene av turen. Etter to legebesøk og ulike medikamenter i Mahajanga var jeg endelig bra igjen, og kunne begynne å nyte oppholdet. Mahajanga ligger ved sjøen og temperaturen er sjelden lavere enn 25 C°, selv om natten. Det er en stor forskjell fra Tanas (maks) 20 grader, og krever litt tilvenning. Vi bor hos reisepartneren min, Laingos, foreldre og føler oss som hjemme. Til hvert måltid får vi fersk mango og fersk juice av forskjellig slag, noe som er utrolig herlig. Vi har møtt YWCA gruppen her og lært dem å lage armbånd med scoobie-doo (plasttråder). I går arrangerte de også en velkomstfest for oss, noe som var veldig hyggelig.

Her lærer vi lokale barn å lage armbånd. 

Co-president Noro holdt en fin tale for oss før velkomstfesten. 

Sammen med YWCA gruppen lekte vi leker og hadde det gøy. 

Det var alt for denne gang. Jeg håper at det ikke ble for mye å lese, og at dere har lyst til å følge bloggen min videre. Har dere noen kommentarer så ikke vær redd for å skrive. Mer informasjon om CFC og påmelding finner dere på linken «Info om CFC» øverst på siden.

Love from Madagascar!