For å være ærlig...

Jeg tenkte jeg skulle skrive et litt mer ærlig innlegg, for en gangs skyld. Det er jo ikke bare fryd å glede på en reise som dette, i motsetning til hvordan det har blitt fremstilt i de andre innlegene. Til nå er det tre punkter som gjør meg frustrert:

1. At vi blir glodd og pekt på med en gang man går ut døren. 
2. At vi alltid må ha følge av en gassisk person, uansett hvor vi skal.
3. At språket er en så hemmende faktor. (Pinlighet nådde for eksempel et nytt nivå da jeg en gang måtte mime for å få tak i mer dopapir.)

Punktene ovenfor er kanskje noe vi kan le av senere, men over til det litt mer seriøse. Psykisk er det en stor påkjenning å tilpasse seg en helt annen kultur. Humør og følelser varierer mer her enn hjemme, og fordi det er så mye bevegelse og liv i dette landet, lengter jeg som norsk etter noe fast å holde tak i.

            Spesielt når jeg er syk virker Norge langt vekke. Jeg har blitt så vant til å ha en familie som ordner opp for meg, når jeg ikke har energi til det selv. Reisepartnerne mine er selvfølgelig veldig hjelpsomme, og gjør det som familien min ville ha gjort, men alt virker allikevel annerledes. Jeg tror det er språkproblemet som gir meg denne følelsen; jeg forstår ikke hva legene sier og må stole blindt på medisinene jeg får. Dersom de ikke fungerer trenger jeg igjen hjelp for å vite hva som er neste steg.

Heldigvis har jeg min reisepartner Benedicte, som jeg vet går igjennom mye av det samme. Hun bodde seks måneder i Sør-Afrika i fjor, og har derfor mer erfaring enn meg, men på grunn av kulturen er ikke disse landene særlig sammenliknbare. Allikevel er det mye å lære av å vende seg til en annen kultur, uavhengig av hvilken det er. Man må være åpen for et helt nytt syn på verden, et annet språk og andre verdier. På det punktet har jeg mye å ta igjen.

Det ble kanskje litt mye negativitet i dette innlegget. Ikke misforstå, jeg har det bra og koser meg for det meste. Jeg kjenner også at jeg gruer meg til å dra tilbake til Norge. Det er jo noe fint med å se en annen kultur på denne måten, selv om det noen ganger kan være vanskelig. Maten, språket og (til og med) karaoke blir jeg gradvis mer komfortabel med. At jeg ville få noen utfordringer visste jeg da jeg meldte meg på dette programmet, og jeg angrer ikke et sekund. 

Love from Madagascar!